Ordliste

Matrikkelen fungerte historisk som statens grunnlag for eiendomsrett og beskatning. Gårdene i Norge ble tildelt gårds- og bruksnumre (tidligere matrikkelnummer og løpenummer), men husmannsplassene falt utenfor dette formelle eierregisteret.

Underlagt hovedgården: Siden husmannen bare leide jorden og stua av jordeieren, ble husmannsplassen ikke skilt ut som en selvstendig eiendom. I matrikkelen eksisterte derfor ikke plassen under et eget unikt eiendomsnummer; den var en del av arealet og skylden til hovedgården.

Hvor finner man husmannsplassen i kildene? For slektsgranskere og lokalhistorikere betyr dette at man sjelden finner husmannsplasser nevnt ved navn i selve matrikkelprotokollene (som matrikkelen av 1838 eller 1886). I stedet må man lete i folketellinger, kirkebøker, panteregistre (hvor husmannskontraktene ble tinglyst) og skiftemateriale.

Skylddeling og frikjøp: Først mot slutten av 1800-tallet og utover på 1900-tallet, da husmannsvesenet ble avviklet og mange husmenn fikk anledning til å kjøpe ut plassene sine, ble det avholdt en formell skylddelingsforretning. Først da fikk plassen sitt eget bruksnummer (bnr.) i matrikkelen og ble en selvstendig eiendom.

I kulturminne- og landskapssammenheng refererer en tuft til flaten og fundamentrestene etter eldre bebyggelse, slik som våningshus, fjøs, låve eller eldhus på en tidligere husmannsplass eller seter.

Konstruksjon og synlige trekk: De fleste tufter fra nyere tid (som 1700- og 1800-tallets husmannsplasser) kjennetegnes av en rektangulær eller kvadratisk grunnmur murt opp av utilhugget naturstein (tørrmur, uten bindemiddel som sement). Selve flaten innenfor murene kan være planert ut i skrånende terreng, ofte med en markert voll eller kant mot nedsiden.

Typiske spor: I tillegg til selve steinradene etter ytterveggene finner man gjerne en røys av mindre stein og tegl i et hjørne eller mot midten, som vitner om ildstedet, peisen eller grua. Inntil tuften kan man også se spor etter svalgang, kjellergrop eller inngangsparti.

Vegetasjon og miljø: Tufter skiller seg ofte ut i terrenget gjennom vegetasjonen. Jordsmonnet rundt en gammel boplass er gjerne mer næringsrikt enn skogsbunnen omkring, noe som gjør at man ofte finner brennesle, bringebærkratt, engsyre eller forvillede hageplanter og bærbusker like ved murene.

Kulturhistorisk verdi: Tuften fungerer som et fysisk fotavtrykk etter menneskelig virke og bosetning. På en husmannsplass forteller tuftens størrelse, plassering og byggemåte mye om levekårene, ressursbruken og hvordan tunet var organisert i samspill med omgivelsene.