Husmannsvesenet i Norge

Et system som vokste fram med folkeøkningen

Husmenn fantes i Norge allerede på 1600-tallet, særlig i enkelte kyststrøk, men systemet fikk sin største utbredelse på 1700- og 1800-tallet.

Fordi odels- og åsetesretten sikret at gårdene skulle gå udelte til den eldste sønnen, stod mange store barnekull igjen uten jord. Flere mennesker måtte finne et levebrød i et samfunn der jord var den viktigste ressursen, men der gårdene ikke uten videre kunne deles opp i stadig mindre selvstendige bruk. Samtidig var byene ennå små, og industrien eksisterte knapt. Løsningen ble at denne voksende klassen fikk leie en liten tomt – en husmannsplass eller plass – på jord som lå under en etablert bonde. For bonden var dette gunstig: Han fikk ryddet ny mark i utmarka, og sikret seg en fast, lojal og billig arbeidskraft som var bundet til gården.

Resultatet ble at mange familier fikk plass på jord som fortsatt lå under en gård. På midten av 1800-tallet nådde husmannsvesenet toppen. Store norske leksikon oppgir om lag 90 000 husmenn, med eller uten jord, sammenlignet med rundt 113 000 gårdbrukere. Lokalhistoriewiki oppgir det samme omtrentlige toppnivået og understreker at husmenn med familier ble den største gruppen eiendomsløse i bondesamfunnet.

Tallene varierer noe mellom kilder og avhenger av hvordan man teller: husmenn med jord, husmenn uten jord, hushold eller personer. Det viktige bildet er likevel klart: Husmennene var en svært stor del av det norske bygdesamfunnet.

Husmannsplassen: hjem, arbeidsplass og avhengighet

En husmannsplass kunne se ut som et lite gårdsbruk i miniatyr. Den kunne ha stue, løe, fjøs, eldhus og andre uthus. Mange steder eide husmannsfamilien selve huset, selv om de ikke eide grunnen. Laftehus kunne i prinsippet flyttes dersom familien måtte videre, noe som sier mye om den praktiske og juridiske usikkerheten i mange husmannsliv.

Plassen ga ofte tilgang til beite, brensel, gjerdefang eller andre ressurser fra gårdens utmark. Slike rettigheter var viktige, men de var ikke nødvendigvis frie eller ubegrensede. Kontraktene kunne regulere hvor mye ved husmannen fikk ta, hvilke dyr som kunne beite, hvordan jorda skulle holdes i hevd, og hvilke plikter familien hadde overfor gården.

Det mest karakteristiske ved husmannsvesenet var arbeidsplikten. Husmannen betalte ikke bare leie; han kunne også være forpliktet til å arbeide for bonden. I onnene, når våronn, slått og innhøsting måtte gjøres på riktig tidspunkt, kunne dette være særlig krevende. Husmannen måtte først stille på hovedgården, og deretter forsøke å rekke arbeidet på sin egen lille jord.

Pliktarbeid og husbondsmakt

Arbeidsplikten kunne være fastsatt som et bestemt antall dagsverk, bestemte arbeidsoppgaver eller mer uavgrenset arbeid «på tilsigelse». Det siste betydde at bonden kunne kreve arbeid når han trengte det. I noen kontrakter gjaldt arbeidsplikten også kone og barn, ikke bare husmannen selv. Dermed var husmannsvesenet ikke bare et leieforhold, men et sosialt maktforhold.

Kontraktene forteller ofte mer om plikter enn rettigheter. Husmannen skulle betale avgift, holde hus, gjerder og jord ved like, ikke selge gjødsel bort fra plassen, og i noen tilfeller stille håndverk eller annet arbeid til disposisjon for gården. Enkelte kontrakter inneholdt også moralske krav: husmannen skulle være lydig, ikke holde dans eller kortspill, ikke ta inn innerster uten tillatelse, og i noen tilfeller rapportere om andre som brøt vilkårene.

Samtidig må bildet nyanseres. Husmenn var ikke én ensartet gruppe. Noen satt relativt trygt, hadde livstidsfeste og betalte hovedsakelig penger. Andre levde mer utrygt, med tung arbeidsplikt og risiko for oppsigelse. Forskjellene mellom landsdeler, bygder, gårder og enkeltkontrakter kunne være store.

Husmenn med jord, uten jord og ved verkene

Det vanlige skillet går mellom husmenn med jord og husmenn uten jord. Husmenn med jord hadde åker, eng og kanskje noen dyr. Husmenn uten jord hadde i hovedsak bolig og tomt, og måtte skaffe inntekt på andre måter. Denne siste gruppen kunne bestå av dagarbeidere, fiskere, håndverkere, soldater, klokkere, verksarbeidere og andre som levde av kombinasjonsnæringer.

I områder med gruver, smelteverk, sagbruk, glassverk eller annen tidlig industri oppsto det egne miljøer av verks- og brukshusmenn. De kunne bo på plasser knyttet til bedriften eller på gårder i nærheten, og arbeide med gruvedrift, skogsarbeid, kullbrenning, kjøring, fløting eller sagbruksarbeid.

Her møter vi husmannsvesenet som en del av overgangen fra bondesamfunn til mer sammensatte arbeids- og industrimiljøer.

Hvor i landet var husmannsvesenet størst?

Husmannsvesenet fantes over store deler av landet, men var særlig utbredt på Østlandet og i Trøndelag. Områder med større gårder, som Hedmarken, Gudbrandsdalen, deler av Buskerud, Telemark og bygdene rundt Trondheimsfjorden, var viktige husmannsområder.

Men husmannsvesenet var ikke bare et østnorsk fenomen. Det fantes også sterke husmannsmiljøer i deler av Vestlandet, blant annet Indre Sogn, enkelte bygder i Møre og Romsdal, Sunnhordland, Haugalandet og Ryfylke. På kysten kunne husmenn være strandsittere med fiske, sjøfart, håndverk eller handel som viktigere inntektskilder enn jordbruk.

Dette regionale mangfoldet er viktig. En husmannsplass i Gudbrandsdalen, en strandsitterplass på Sørlandet, en plass under et gods på Østlandet og en verksplass ved et bergverk kunne alle høre inn under «husmannsvesenet», men livet kunne arte seg svært forskjellig.

Familieliv og sosial posisjon

Husmannsfamilien levde ofte tett på både gården og fattigdomsgrensen. Arbeidet var mangesidig: jordarbeid, dyrestell, skogsarbeid, slått, husflid, barnepass, vedlikehold, sesongarbeid og arbeid for andre. Kvinner og barn var en del av dette arbeidslivet, både på plassen og ofte i plikter overfor gården.

Husmennene var en del av bygdesamfunnet, men ikke på like fot med gårdbrukerne. De var eiendomsløse eller delvis eiendomsløse, og hadde mindre politisk, økonomisk og sosial makt. Samtidig var husmennene ikke bare passive ofre. De ryddet jord, bygde hus, drev håndverk, tok lønnsarbeid, flyttet, forhandlet, inngikk kontrakter, skapte familier og bygde lokalsamfunn.

Mange husmannsplasser ble etter hvert skyldsatt som egne småbruk. Dermed kunne en plass som startet som et leieforhold under en gård, over tid bli en selvstendig eiendom.

Kontraktene: små dokumenter med store liv i seg

Husmannskontraktene er blant de viktigste kildene til husmannsvesenet. De kan fortelle hva plassen het, hvilken gård den lå under, hva husmannen skulle betale, hvor mange arbeidsdager han skyldte, hvilke rettigheter han hadde til beite og brensel, og hvor lenge han kunne sitte på plassen.

Men kildene er ujevne. Lovverket krevde etter hvert skriftlige kontrakter, men mange avtaler ble likevel ikke ordentlig skrevet ned eller tinglyst. Manglende lese- og skriveferdighet, lokal praksis og fravær av kontrollapparat gjorde at mange forhold fortsatt kunne være muntlige eller uklart dokumentert.

For den som vil finne spor etter husmenn i dag, er folketellinger, kirkebøker, tinglyste kontrakter, private arkiver, bygdebøker, kart, matrikler og lokale registreringer viktige.

Lovgivning og rettssikkerhet

Før midten av 1700-tallet var husmannsvesenet svakt regulert. Tvister ble gjerne vurdert ut fra alminnelige regler om kontrakter, og skriftlig avtale var ikke alltid påkrevd. Etter hvert som husmannsvesenet vokste, ble behovet for regulering tydeligere.

Forordningen av 1792 styrket husmennenes rettigheter noe ved å gjeninnføre retten til skriftlig kontrakt for innmarkshusmenn og gi enkelte uten skriftlig kontrakt rett til livstidsfeste med de pliktene plassen faktisk hadde hatt. Bakgrunnen var blant annet rapporter om husmenn som ble bortvist fra plasser de selv hadde ryddet, eller fikk avgiftene økt så mye at de ikke kunne betale.

Husmannsloven av 1851 var et viktig forsøk på å regulere forholdet mellom husmann og gårdbruker. Den fastsatte regler om skriftlige og tinglyste kontrakter, rett til fridag, regnskap, kontraktbrudd og begrensninger i arbeidsplikten for husmannskona. Samtidig vurderes loven ofte som begrenset i praktisk virkning, blant annet fordi den manglet effektive kontrollmekanismer.

Den endelige avviklingen kom gradvis. I 1928 kom en jordlovgivning som blant annet åpnet for at arbeidsplikt kunne omgjøres til pengeavgift, at leieforhold kunne forlenges, og at husmenn i mange tilfeller kunne få forkjøpsrett eller mulighet til å få plassen ekspropriert.

Hvorfor forsvant husmannsvesenet?

Husmannsvesenet forsvant ikke over natten. Det ble svekket av flere store samfunnsendringer samtidig. Industrialisering, urbanisering, utvandring til Amerika, nye arbeidsmuligheter, mer pengehusholdning og endringer i jordbruket gjorde systemet mindre nødvendig og mindre attraktivt.

Når gårdene fikk mindre behov for bundet arbeidskraft, og unge mennesker kunne søke arbeid i byene, ved anlegg, i industrien eller i Amerika, ble husmannsordningen mindre stabil. De dårlige forholdene på mange plasser gjorde også at sønner og døtre søkte seg bort fra bondens kontroll og over i lønnet arbeid andre steder.

Ved inngangen til 1900-tallet var husmannsvesenet i klar tilbakegang, og før andre verdenskrig var det i all hovedsak avviklet. Noen steder ble plassene stående som småbruk. Andre ble lagt tilbake under gården, revet, fraflyttet eller liggende igjen som tufter, rydningsrøyser, gamle frukttrær og stedsnavn i landskapet.

Arven etter husmannsvesenet

Husmannsvesenet handler ikke bare om fattigdom. Det handler også om arbeidskraften som bar mye av det norske jordbrukssamfunnet. Det handler om familier som ryddet jord, bygde hus, holdt dyr, slo eng, bar ved, gikk på arbeid og skapte liv på marginale steder. Det handler om avhengighet, men også om utholdenhet.

I dag kan sporene være små: et navn på et kart, en grunnmur i skogen, en sti mellom gården og plassen, en brønn, et steingjerde, en gammel kontrakt eller en linje i en folketelling. Men samlet forteller disse sporene en stor historie. Skal vi forstå Norge før industrialiseringen, må vi forstå husmannsvesenet. Ikke som en parentes under gårdshistorien, men som en hoveddel av historien om vanlige menneskers liv, arbeid og kamp for et sted å høre til.