Arbeidet – to arbeidsdager i den samme dagen

Historien om husmannsplassen er først og fremst en historie om arbeid. Nesten alt familien trengte, måtte skapes gjennom egen innsats: huset de bodde i, jorda de dyrket, veden som varmet dem, høyet som holdt dyrene levende gjennom vinteren og maten som skulle bære familien fram til neste avling.

Men for mange husmannsfamilier begynte ikke arbeidsdagen på deres egen plass. Den begynte på hovedgården. Det var dette som gjorde husmannslivet særegent. Familien hadde sitt eget lille bruk å drive, samtidig som husmannen kunne være bundet til bonden gjennom arbeidsplikt som betaling for retten til å bo der. Arbeidet måtte derfor gjøres to steder. Og det viktigste arbeidet kom gjerne samtidig.

Før plassen kunne gi noe, måtte den skapes

Mange husmannsplasser ble anlagt på jord hovedgården ikke selv hadde dyrket. Den første oppgaven kunne derfor være å lage jordbruk av skog. Trær måtte felles. Kvister og røtter måtte fjernes. Stubber måtte graves opp eller brennes. Stein måtte brytes ut. Grøfter måtte graves. Jorda måtte vendes og bearbeides. Gjerder måtte bygges.

Dette var arbeid som kunne ta flere år.

En familie kunne flytte inn mens store deler av plassen fortsatt besto av skog og uryddet mark. For hvert år kunne åkeren bli noen meter større. En ny eng kunne ryddes. Enda en rydningsrøys vokste.

Det landskapet vi i dag kan oppfatte som en naturlig lysning i skogen, kunne derfor være resultatet av tusenvis av arbeidstimer.

Å bygge et hjem

Samtidig måtte familien ha hus. Tømmer skulle felles og kjøres fram. Stokkene skulle barkes og hogges til. Stein til grunnmuren skulle finnes og flyttes. Tak måtte tekkes. Ildsted måtte bygges. Dører, vinduer og gulv krevde materialer og håndverk.

Husmannen kunne gjøre mye selv og få hjelp av familie eller naboer. Enkelte oppgaver krevde håndverkere. Byggingen måtte ofte gjøres mellom alt annet arbeid. Huset ble derfor ikke nødvendigvis reist som ett ferdig byggeprosjekt. Plassen kunne utvikle seg stykkevis etter hvert som tid, materialer og økonomi tillot det.

Arbeidsplikten

Det avgjørende kjennetegnet ved det klassiske husmannsvesenet var arbeidsplikten. Husmannen leide plassen av bonden, og hele eller deler av leien kunne betales gjennom arbeid på hovedgården.

Hvordan dette var organisert, varierte sterkt. Kontrakten kunne kreve et bestemt antall dagsverk. Den kunne angi bestemte oppgaver. Eller husmannen kunne være forpliktet til å møte når bonden kalte ham inn.

Store norske leksikon beskriver pliktarbeid særlig i vårvinna, slåtten og kornskurden. Enkelte avtaler fastsatte bestemte teiger som skulle slås, bestemte arealer som skulle høstes eller andre konkrete arbeidsytelser.

Andre steder var arbeidsplikten langt mer omfattende. Det avgjørende var at bonden disponerte deler av husmannens arbeidstid.

Når begge gårdene trengte arbeidet samtidig

Problemet var åpenbart: Når høyet var klart til slått på hovedgården, var det gjerne også klart på husmannsplassen. Når kornet måtte skjæres på gården, måtte husmannens eget korn også berges. Når vårjorda var tørr nok til å sås på hovedgården, var den gjerne tørr nok hjemme.

Naturen ventet ikke på at arbeidsplikten skulle bli ferdig.

Dermed oppsto husmannslivets kanskje hardeste arbeidsmessige paradoks: Husmannen måtte ofte arbeide på hovedgården akkurat når han hadde mest behov for å arbeide hjemme.

Eidsvoll museum beskriver forhold der husmannen kunne ha nær full arbeidsuke hos bonden, slik at arbeidet på egen jord måtte legges til kvelder og andre ledige stunder.

Først bondens høy – deretter ditt eget

Forestill deg en slåttedag:

Arbeidet begynner tidlig om morgenen. Ljåen må være skarp. Gresset skal slås mens været er godt. Gjennom dagen slår husmannen eng på hovedgården. Etterpå går han hjem. Der står hans egen eng. Regnet som kan ødelegge bondens høy i morgen, kan også ødelegge hans.

Da begynner arbeidsdag nummer to.

Dette dobbeltarbeidet er nøkkelen til å forstå hvorfor husmannsfamiliens liv ikke bare kan vurderes ut fra størrelsen på jorda de disponerte. De disponerte heller ikke fritt sin egen tid.

Kvinnene bar en stor del av plassbruket

Når mannen arbeidet på hovedgården, stoppet ikke livet hjemme. Dyrene skulle fôres. Kua skulle melkes. Barn skulle tas hånd om. Mat skulle lages. Ved skulle bæres. Vann skulle hentes. Klær skulle vaskes, repareres og produseres. Jorda skulle stelles. Høy skulle tørkes. Poteter skulle settes og tas opp.

Dermed falt en stor del av driften på husmannskona.

Barn bidro også tidlig i arbeidet. Dette gjør det misvisende å beskrive husmannsvesenet bare som forholdet mellom «husmannen og bonden». Husmannsplassen var en familieøkonomi.

Arbeidskraften til kona og de større barna var en vesentlig del av det som gjorde systemet mulig. Lokalhistoriewiki understreker nettopp at plassens arbeidsressurs omfattet hele husstanden, ikke bare den mannlige husmannen.

Kvinnens arbeidsdag

Arbeidet hennes fulgte sjelden et tydelig skille mellom arbeidsdag og fritid. Morgenen kunne begynne med dyrene og matlaging. Deretter fulgte arbeid ute. Midt på dagen skulle maten igjen tilberedes. Så kom mer utearbeid. Om kvelden skulle dyrene stelles.

Etter at barna hadde lagt seg, kunne klær måtte lappes, ull kardes eller garn spinnes. Arbeid som i statistikken kunne framstå som «husarbeid», var i virkeligheten avgjørende produksjon.

Uten matkonservering, tekstilarbeid, melking, ved, vann og omsorg for barna kunne ikke familien fungere.

Barna

Barn på en husmannsplass vokste tidlig inn i arbeidsfellesskapet. De minste kunne passe yngre søsken. Etter hvert kunne de gjete dyr, sanke ved og bær, bære vann, hjelpe under potetopptakingen og delta i slåtten.

Når de ble større, kunne de ta arbeid utenfor plassen. En ungdoms lønn kunne være nødvendig for hele familien.

Husmannslovgivningen viser også hvor direkte familien kunne omfattes av arbeidsforholdet. Loven av 1851 forbød at husmannskona ble pålagt arbeidsplikt som del av kontrakten, mens barn fortsatt kunne omfattes.

Vårarbeidet

Etter vinteren kom den første intense arbeidsperioden. Gjerdene måtte repareres. Gjødselen fra vinteren skulle kjøres ut. Åkeren måtte bearbeides. Korn skulle sås. Potetene settes. Samtidig kom vårvinna på hovedgården. Alt måtte skje innenfor noen få uker.

En forsinkelse kunne redusere hele årets avling.

Sommeren

Sommeren kunne gi lange arbeidsdager fra tidlig morgen til sen kveld. Gjerder skulle vedlikeholdes. Dyrene skulle passes. Åkeren lukes. Ved skulle skaffes. Og så kom slåtten. På små plasser var høyet selve grunnlaget for å komme gjennom vinteren med dyr.

Hver tørrværsdag hadde verdi. Gresset ble slått med ljå. Det måtte vendes og tørkes. Så skulle det bæres eller kjøres til løa. Hvis været slo om, kunne flere dagers arbeid være truet.

Kornskurden og potetene

Sensommer og høst ga nye topper. Kornet måtte høstes når det var modent. Det skulle tørkes, treskes og lagres. Potetene måtte opp før frosten. Vedforrådet skulle være på plass. Dyrene måtte sikres fôr. Hus skulle tettes før vinteren.

Igjen skjedde det samme arbeidet samtidig på hovedgården og på plassen.

Vinteren var heller ikke arbeidsfri

Når jordbruket hvilte, skiftet bare arbeidet form. Vinteren var viktig for skogsarbeid. Tømmer ble hogd når bakken var frosset og snøen gjorde transport med slede mulig. Ved skulle produseres. Redskaper måtte repareres. Korn kunne treskes.

For enkelte husmenn var tømmerhogst, kjøring eller annet skogsarbeid en helt nødvendig ekstra inntekt.

På skogshusmannsplasser kunne selve husmannsplikten være knyttet til skogsarbeid. På den skogfinske husmannsplassen Ampiansbråten under Varaldskogen var plikten nettopp skogsarbeid, og sønnene i familien ble tømmerhoggere.

Arbeid utenfor gården

Ikke alle husmannsfamilier levde hovedsakelig av jordbruk. En husmann kunne være tømmerhogger, håndverker, fisker, smed, gruvearbeider, sagbruksarbeider eller dagarbeider. Noen arbeidet sesongvis andre steder. Langs kysten kunne fiske være viktigere enn jordstykket. I skogbygdene kunne tømmeret gi penger. Nær verk og industri kunne arbeidsinntekten bli stadig viktigere.

Dette er en av grunnene til at husmannsvesenet fikk så forskjellige uttrykk rundt om i landet.

Arbeid som betaling

Arbeidsplikten var ikke nødvendigvis gratisarbeid i moderne betydning. Den var en del av leien. Men dette skapte et maktforhold som var svært annerledes enn et vanlig arbeidsforhold.

Husmannen kunne være avhengig av den samme personen både som arbeidsgiver og som utleier av hjemmet. En konflikt om arbeid kunne derfor også true familiens bolig.

Dette skillet mellom arbeid og privatliv, som i dag virker grunnleggende, var langt svakere.

Husbonden bestemte mye

Kontrakten kunne regulere langt mer enn antall arbeidsdager. Den kunne fastsette bruk av skogen. Beiterett. Vedhogst. Gjerder. Vedlikehold. Hvor mange dyr familien kunne ha. Hvordan plassen skulle leveres tilbake. Og hvilke medlemmer av familien som skulle arbeide.

Derfor var husmannsvesenet mer enn et økonomisk system. Det var også et maktforhold.

Men forholdene var ikke like

Det er viktig å ikke gjøre alle husmenn til én historie. Noen levde under svært harde vilkår. Andre hadde romslige plasser, lange kontrakter og et forholdsvis trygt liv.

Enkelte husmannsplasser kunne være større og bedre enn små selveiergårder.

Lokale tradisjoner betydde mye. Forholdet til bonden betydde mye. Kontrakten betydde mye. Og familieforhold kunne bety mye – husmannen kunne selv være bondens yngre bror, sønn eller svigersønn.

Likevel besto den grunnleggende forskjellen: Den ene eide jorda. Den andre gjorde det ikke.

Når arbeidet skapte verdi for andre

Her ligger også et av systemets store paradokser. Husmannen kunne få utlagt et stykke nesten verdiløs skogsmark. Han ryddet den. Han grøftet den. Han gjerdet den. Han bygde hus. Han gjødslet og forbedret jorda. Etter flere tiår kunne den være blitt verdifull dyrket mark.

Men den tilhørte fortsatt gården.

Lars Løbergs historiske gjennomgang beskriver nettopp husmenn som kunne bli satt til å bryte opp uryddet mark, og peker på at jorda i noen tilfeller senere kunne trekkes inn under hovedgården når den var blitt opparbeidet. Det betyr ikke at dette alltid skjedde. Men muligheten viser hvor grunnleggende eiendomsforholdet var.

Mer enn «slit»

Det er fristende å sammenfatte husmannslivet med ett ord:

Slit.

Men da mister vi noe viktig. Arbeidet var også kunnskap. Å rydde en plass krevde forståelse av jord og vann. Å bygge et hus krevde håndverk. Å få en familie gjennom vinteren krevde planlegging. Å slå med ljå krevde ferdighet. Å holde ei ku i live på et minimum av fôr krevde erfaring. Å utnytte skog, beite, bær, fisk og andre ressurser krevde inngående kjennskap til landskapet.

Husmannsfamiliene var fattige på eiendom. De var ikke fattige på kunnskap.

Sporene etter arbeidet

I dag ser vi resultatet av dette arbeidet over hele Norge uten alltid å forstå hva vi ser. En steingard i skogen. En grøft. En liten flat åker. En vei. En rydningsrøys. En gammel eng som fortsatt har andre planter enn skogen rundt.

Dette er ikke tilfeldige landskapsformer. De er arbeid. Noen har hogd hvert tre. Flyttet hver stein. Gravd hver meter grøft. Slått hver eng. Og gått den samme stien til hovedgården igjen og igjen.

Historien om husmannsarbeidet handler derfor ikke bare om hvor hardt mennesker arbeidet. Den handler om hvem som disponerte tiden deres. Hvem som eide resultatet. Og hvordan familier klarte å skape et liv mellom arbeidet de måtte gjøre for andre og arbeidet som måtte gjøres hjemme.