Husmannsplassen – et lite sted som rommet et helt liv
I dag kan en gammel husmannsplass være vanskelig å få øye på. Kanskje står bare noen steiner igjen etter grunnmuren. En grop viser hvor kjelleren lå. Et gammelt epletre blomstrer midt inne i skogen. Under mosen ligger en rydningsrøys, og mellom grantrærne kan man fortsatt ane en vei som en gang førte hjem til mennesker.
Men da plassen var i bruk, var dette ikke en ruin. Det var et hjem. Et lite gårdsbruk. Et arbeidssted. Et tun fullt av mennesker, dyr, redskaper, ved, mat, klær og alle de tingene en familie trengte for å klare seg.
En husmannsplass kunne være svært liten, men den kunne også ligne et vanlig gårdsbruk i miniatyr. Forskjellen var avgjørende: Husmannsfamilien eide som regel ikke jorda. Plassen lå under en hovedgård, og retten til å bo og bruke jorda var bestemt av en avtale med gårdens eier.
Hvor ble plassen lagt?
De beste jordene var vanligvis allerede tatt i bruk av hovedgården. Når en ny husmannsplass skulle etableres, ble den derfor ofte lagt i utkanten av gårdens innmark eller ute i utmarka: i en skogkant, en dalside, ved en myr, på en tørr bakke eller i et område som ennå ikke var ryddet. Jorda kunne være steinete, bratt eller skrinn. Noen steder måtte husmannen begynne med nesten urørt skogsmark.
Det var likevel ikke tilfeldig hvor plassen lå. Det måtte være mulig å skaffe vann. Det måtte finnes ved og gjerne beitemuligheter. Plassen måtte være tilgjengelig fra hovedgården, særlig dersom husmannen hadde omfattende arbeidsplikt der.
Samtidig kunne avstanden være betydelig. En plass langt inne i skogen kunne bety en lang vandring til hovedgården hver morgen. Andre husmannsplasser lå nesten vegg i vegg med gårdstunet.
Eidsvoll museum beskriver hvordan plassene gjerne ble lagt i utkanten av hovedgården og på dårligere jord enn den gården selv brukte.
Først måtte landet ryddes
En ferdig husmannsplass forteller lite om hvor mye arbeid som kunne ligge bak den. Skogen måtte hogges. Stubber måtte graves eller brennes bort. Stein måtte brytes opp av jorda og bæres eller kjøres vekk. Jorda måtte grøftes dersom den var våt. Gjerder måtte bygges. Hus måtte reises.
Steinen som ble tatt opp av åkeren, ble ikke nødvendigvis betraktet som avfall. Den kunne brukes i grunnmurer, steingarder, kjellere eller samles i rydningsrøyser. Mange av disse røysene ligger fortsatt igjen i dagens skoger og er blant de tydeligste sporene etter gammel bosetning.
På denne måten forandret husmannsfamiliene landskapet. Der det tidligere hadde vært skog og utmark, kunne det etter noen års arbeid ligge et lite tun omgitt av åker, eng og beite.
Husene på plassen
Det fantes ingen standardmodell for en norsk husmannsplass. Byggeskikken fulgte området den lå i, og økonomien, landskapet og tilgjengelige materialer satte klare grenser.
På mange plasser finner vi likevel de samme grunnleggende bygningene som på en gård:
- våningshus eller husmannsstue
- fjøs
- løe eller låve
- bod eller stabbur
- vedskjul
- jordkjeller
- utedo
Noen hadde også eldhus, stall, smie eller andre mindre bygninger.
Norsk Folkemuseum beskriver en typisk husmannsplass som et lite gårdsanlegg med stue, fjøs, løe og kanskje stabbur. Bygningene var ofte mindre og enklere enn på hovedgården, fordi husmannsfamilien både hadde begrensede økonomiske ressurser og liten tid til vedlikehold.
På enkelte steder ble bolig og uthus bygd sammen i én lengre bygning. Det sparte både materialer og plass. Men en plass kunne også bestå av bare en stue og ett enkelt uthus.
Forskjellene var store.
Husmannsstua
Husmannsstua var sentrum i familielivet. Den kunne bestå av ett eneste rom, eller av kjøkken, stue og et lite kammers. På større plasser kunne det være loft eller flere rom. Her foregikk det meste. Her ble maten laget. Her spiste familien. Her sov de. Her ble klær reparert, garn spunnet, sko lappet og redskaper gjort i stand. Om vinteren kunne småarbeid som treskjæring, veving og reparasjoner foregå inne.
Familiene kunne være store, og plassen liten. Flere barn kunne sove i samme seng. Senger kunne være korte fordi folk sov halvt sittende, eller fordi flere måtte dele plassen. På enkelte steder kunne gamle foreldre eller andre slektninger også bo i huset.
Privatliv slik vi forstår det i dag, fantes det ofte lite av.
Tømmer, stein og materialer fra nærområdet
Mye av byggematerialet kom fra det landskapet familien bodde i. I store deler av Norge var laftet tømmer den vanligste byggemåten. Skogen ga tømmer til vegger, sperrer, gulv og tak. Stein ble brukt til grunnmur, kjeller og ildsted. Never kunne legges under torvtaket for å gjøre det tett. Over neveren ble det lagt torv. Senere ble bordtak, trespon, skifer og teglstein vanligere enkelte steder.
Norsk Folkemuseums husmannsstue fra Oppdal er for eksempel bygd av tømmer av fjellfuru, og museets husmannsanlegg viser hvordan den lokale byggeskikken på hovedgårdene også kunne finnes igjen på plassene.
Materialene hadde en verdi. En husmann kunne få rett til å ta tømmer i hovedgårdens skog, men dette kunne være nøye regulert. Avtalen kunne bestemme hvilke trær som kunne felles og hvor mye ved eller bygningstømmer familien fikk bruke. Andre ganger måtte husmannen selv betale for materialene eller skaffe dem gjennom arbeid. Brukte materialer var verdifulle. Tømmer kunne brukes om igjen, og et gammelt hus kunne demonteres og få nytt liv et annet sted.
Hus som kunne flyttes
Dette er en av de mest særpregede sidene ved husmannsplassene. Husmannen kunne eie selve bygningene uten å eie jorda de sto på. Laftede tømmerhus egnet seg godt til dette. Stokkene kunne merkes, huset demonteres, tømmeret fraktes til et nytt sted og bygningen settes opp igjen. Dersom en husmannsfamilie måtte forlate plassen, kunne huset derfor i noen tilfeller følge med familien.
Store norske leksikon og Lokalhistoriewiki peker begge på at husene ofte var husmannens egne, og at laftehus kunne flyttes dersom familien flyttet til en annen plass.
Det gir et spesielt bilde av forholdet mellom hjem og eiendom: Jorda tilhørte bonden. Huset kunne tilhøre familien. Hjemmet kunne bokstavelig talt tas fra hverandre og flyttes.
Fjøset og dyrene
For en husmann med jord var husdyrholdet svært viktig. Hvor mange dyr familien kunne holde, varierte sterkt. En forholdsvis god plass kunne kanskje fø en ku eller to, noen sauer eller geiter og enkelte høner. På større husmannsplasser kunne dyretallet være betydelig høyere. På de aller minste plassene kunne familien måtte klare seg uten ku.
Kua hadde en spesiell betydning. Melk kunne bli til smør, ost og annen mat, og dyret ga gjødsel til åkeren. Sauene ga kjøtt og ull. Geita kunne utnytte områder der det var vanskelig å holde større dyr. Høner ga egg. Grisen kunne fôres med matrester og annet som ellers hadde liten verdi.
Hesten var langt mindre vanlig på små husmannsplasser. Det kostet mye å fø en hest gjennom vinteren. Ved behov for pløying eller tung transport kunne husmannen derfor være avhengig av hest fra hovedgården eller hjelp fra andre.
Åkeren
Jordstykket kunne være lite, men avlingen var viktig. Korn som bygg og havre ble dyrket mange steder. Etter at poteten ble vanlig i Norge på 1700- og 1800-tallet, fikk den svært stor betydning for småbruk og husmannsplasser. Poteten kunne gi mye mat på et forholdsvis lite areal. Den tålte dessuten forhold som gjorde korndyrking vanskelig. En liten potetåker kunne derfor være forskjellen mellom en vanskelig vinter og ren matmangel.
Det ble også dyrket neper og andre nyttevekster, avhengig av område og periode.
Eng og vinterfôr
Å holde dyr krevde noe som kunne være enda vanskeligere å skaffe enn sommerbeite: vinterfôr.
Dyrene måtte ha høy gjennom hele den lange vinteren. Derfor var slåtten avgjørende. Ikke bare den lille enga rundt plassen ble slått. Familien kunne ha rett til utslåtter langt ute i skogen, langs myrer, i bakker og andre steder der gress kunne samles. Alt som kunne bli dyrefôr, hadde verdi. Høyet måtte slås, tørkes og fraktes hjem. På vanskelig tilgjengelige steder kunne høyet lagres i utløer til vinteren før det ble hentet på sledeføre.
Hagen
Når vi tenker på en hage i dag, tenker vi gjerne på blomster og pryd. Hagen på en husmannsplass måtte først og fremst være nyttig. Her kunne det finnes poteter, kål, erter, løk og urter. Bærbusker og frukttrær kunne gi verdifull mat.
Et gammelt epletre, et kirsebærtre eller en rabarbraplante kan derfor fortsatt avsløre hvor en forsvunnet plass lå. Men blomster fantes også. Noen få planter ved veggen eller inngangen kunne ha verdi nettopp fordi de ikke var nødvendige. De gjorde plassen til et hjem, ikke bare et produksjonssted.
Vannet
Ingen plass kunne fungere uten sikker tilgang til vann. En brønn kunne graves i nærheten av tunet. Andre steder ble vann hentet fra en kilde, bekk eller innsjø. Dette betydde daglig bæring av store mengder vann. Vann skulle brukes til mennesker, dyr, matlaging, vask og renhold. Om vinteren kunne vannkilden fryse eller måtte holdes åpen.
Brønner er blant de sporene etter husmannsplassene som fremdeles kan finnes i terrenget, selv lenge etter at husene er borte.
Veien til plassen
Det vi i dag kaller vei, kunne være noe helt annet på 1700- og 1800-tallet. Adkomsten til en husmannsplass kunne være en enkel kjerrevei, en ridevei eller bare en sti. Transport fulgte årstidene. Om sommeren kunne dårlig og våt mark gjøre tung transport vanskelig.
Om vinteren åpnet snøen nye transportveier. Slede kunne brukes over myrer og snødekte områder der kjerretransport var umulig resten av året. En plass kunne derfor oppleves langt mindre isolert om vinteren enn om høsten.
Stien mellom husmannsplassen og hovedgården var særlig viktig. Den ble gått igjen og igjen gjennom et helt liv. Til arbeid. Til betaling. Til fest. Til hjelp. Og enkelte ganger for å bli fortalt at plassen måtte forlates.
Gjerdene
Dyrene måtte holdes borte fra åkeren. Gjerder var derfor en viktig del av landskapet. De kunne bygges av stein, stokker, einer eller annet tilgjengelig materiale. Arbeidet med gjerdene tok tid hvert år. Tele, snø og dyr ødela dem, og reparasjoner måtte gjøres før beitesesongen.
Steingarder som fortsatt går gjennom dagens skog, kan være tidligere grenser mellom åker, eng og beite.
En plass i stadig forandring
En husmannsplass var ikke ferdig den dagen familien flyttet inn. Den ble bygd gjennom generasjoner. En liten åker kunne utvides. En ny eng kunne ryddes. Fjøset kunne bygges større. En stue kunne få et ekstra rom. Et epletre kunne plantes. En steingard kunne forlenges. Resultatet kunne etter flere tiår være en langt bedre plass enn den første husmannen hadde overtatt.
Og nettopp her lå en grunnleggende konflikt i systemet: Familien kunne bruke et helt liv på å forbedre jord de ikke eide.
Da menneskene forsvant
Når en husmannsplass ble forlatt, kunne forfallet gå raskt. Huset kunne bli flyttet. Tømmer kunne brukes i andre bygninger. Jorda grodde igjen. Granskogen kom tilbake. Et landskap som hadde vært åpent og fullt av mennesker, kunne etter noen generasjoner igjen ligne skog.
Men alt forsvant ikke.
Under vegetasjonen kan fremdeles ligge en grunnmur. Rydningsrøysene blir liggende. Steingarden står igjen. Brønnen fylles langsomt med løv. Og kanskje blomstrer fortsatt et epletre der ingen lenger husker hvem som plantet det.
Det er derfor en husmannsplass aldri bare er huset som en gang sto der. Den er hele landskapet rundt. Jorda som ble ryddet. Stiene som ble gått. Steinene som ble båret. Trærne som ble plantet.
Og sporene etter menneskene som gjorde et lite stykke av en annens jord til sitt eget hjem.