Husmannsvesenet – fra nødvendig arbeidsordning til en samfunnsordning som forsvant
Husmannsvesenet ble ikke oppfunnet på én bestemt dag. Ingen konge vedtok at Norge skulle få en egen husmannsklasse. Ingen bonde fant alene på systemet. Det vokste fram gradvis, gjennom flere hundre år, fordi flere utviklingstrekk i det norske samfunnet møttes:
Flere mennesker skulle leve av den samme jorda. Gårdene skulle helst ikke deles opp i stadig mindre bruk. Bøndene trengte arbeidskraft. Og mennesker uten egen jord trengte et sted å bo og en mulighet til å skape seg et levebrød. Resultatet ble et system som etter hvert skulle omfatte titusenvis av norske familier.
Ordet er eldre enn husmannsvesenet
Selve ordet husmann er eldre enn den samfunnsordningen vi i dag vanligvis forbinder med begrepet. I middelalderkilder kunne betegnelsen brukes om mennesker som bodde i en annens hus eller på en annens eiendom uten selv å være gårdbrukere. Historikere har funnet betegnelser på husmenn og husmannsplasser lenge før den store husmannstida.
Men det klassiske norske husmannsvesenet – der en familie hadde sin egen plass under en gård og betalte for den gjennom penger, naturalytelser eller arbeidsplikt – utviklet seg særlig fra 1600-tallet.
Etter svartedauden var det jord nok
For å forstå hvorfor husmannsvesenet senere oppsto, må vi enda lenger tilbake:
Svartedauden og senere epidemier førte til en voldsom nedgang i folketallet. Mange gårder ble liggende øde. I lange perioder var det derfor mer tilgjengelig jord enn mennesker til å dyrke den. Det var liten grunn til å akseptere en dårlig jordlapp under en bonde dersom en familie kunne få tilgang til en hel gård andre steder.
Men folketallet begynte etter hvert å vokse igjen. De beste gårdene ble tatt i bruk. Jord ble på nytt en knapp ressurs.
Da endret samfunnsforholdene seg.
Gårdene skulle ikke deles i det uendelige
Norsk arve- og jordbrukstradisjon bidro også. Odels- og åsetesrett og annet lovverk bidro til at gårdsbruk ble holdt samlet framfor å bli delt likt mellom alle barna. Det ga mening fra jordbrukets perspektiv. Hvis en gård stadig ble delt mellom flere arvinger, kunne brukene til slutt bli så små at de ikke kunne fø en familie.
Men ordningen skapte også et spørsmål:
Hva skulle de andre barna gjøre? Den eldste sønnen kunne overta gården. Yngre søsken måtte finne et annet levebrød. En husmannsplass kunne bli løsningen. På denne måten kunne to brødre ende opp med svært forskjellig sosial status:
Den ene som gårdeier. Den andre som husmann under ham.
Den tidligere historiesiden på Husmannsplasser peker allerede på kombinasjonen av befolkningsvekst og begrensninger i oppdelingen av gårdene som sentrale årsaker til utviklingen.
Bonden trengte folk
Systemet løste samtidig et problem for bonden. Jordbruket krevde store mengder arbeidskraft i korte perioder. Under våronna måtte mye gjøres samtidig. Det samme gjaldt slåtten. Og skuronna. En gård kunne derfor ha langt større behov for arbeidskraft noen få uker i året enn resten av tiden.
En husmannsfamilie på gårdens grunn ga bonden tilgang til arbeidskraft akkurat når den trengtes. I stedet for å lønne arbeidere fullt ut med penger kunne bonden tilby jord og bolig som en del av betalingen.
Husmannsvesenet kan derfor også forstås som et arbeidskraftsystem.
1600-tallet – systemet tar form
Fra 1600-tallet blir husmenn stadig tydeligere i kildene. Men husmannen på 1600-tallet var ikke nødvendigvis identisk med husmannen to hundre år senere. Skillet mellom bonde, leilending, rydningsmann og husmann kunne være uklart.
Mange bønder eide fortsatt ikke gårdene sine selv. Dermed var forskjellen mellom en leilending som leide en hel gård og en husmann som leide en mindre del mindre absolutt enn den senere skulle bli. Etter hvert økte selveiet blant norske bønder. Da ble skillet skarpere:
Bonden eide.
Husmannen leide.
1700-tallet – husmannsklassen vokser
På 1700-tallet vokste folketallet kraftig. Det samme gjorde antallet husmannsplasser. Familier ryddet nye plasser i skogen og i gårdenes utmark. Husmannsvesenet ble mer fast organisert, og forskjellen mellom gårdbrukere og plassfolk ble tydeligere.
I 1723 skal det ha vært omkring 12 000 husmannsplasser i Norge. Ved folketellingen i 1801 var antallet husmenn steget til omkring 39 400. Tallene må behandles med varsomhet fordi forskjellige statistikker bruker forskjellige kategorier, men utviklingen er klar.
En ny, stor samfunnsgruppe var blitt etablert.
Et klasseskille vokser fram
Forskjellen mellom gård og plass var ikke bare økonomisk. Den ble sosial. Å være gårdmann ga status. Å være husmann ga lavere rang.
Dette kom til uttrykk i hvem man giftet seg med, hvor man satt i selskaper, hvilken innflytelse man hadde i bygda og hvilke framtidsmuligheter barna fikk. Historiske beskrivelser viser at en gårdmannsdatter enkelte steder kunne oppleve det som sosial nedgang å gifte seg med en plassmann. Barn født på en husmannsplass hadde langt vanskeligere for å bevege seg opp i bondestanden enn barn fra gårdene. Dermed gikk skillet videre mellom generasjonene.
Rundt 1850 – husmannsvesenets høydepunkt
Midt på 1800-tallet var husmannsvesenet på sitt største. Store norske leksikon oppgir om lag 65 000 husmenn i 1855 i statistikken over husmenn med jord, mens andre samtidige og historiske tellinger gir høyere tall når husmenn uten jord og andre kategorier inkluderes.
Dette var ikke en marginal gruppe. Husmannsfamiliene utgjorde en vesentlig del av det norske bygdesamfunnet. I enkelte områder kunne en stor gård ha mange plasser under seg. Et helt landskap av små hjem kunne ligge rundt hovedgårdene. Dette var også tiden da kritikken av systemet for alvor begynte å få politisk kraft.
Marcus Thrane og de første arbeiderkravene
Revolusjonsåret 1848 fikk virkninger også i Norge. Marcus Thrane begynte å organisere arbeidere i arbeiderforeninger. Bevegelsen fikk særlig støtte blant arbeidsfolk på Østlandet – også blant husmenn.
Kravene handlet blant annet om større politisk innflytelse og bedre sosiale forhold. For husmennene var tryggere kontrakter og vern mot vilkårlig oppsigelse viktige spørsmål. At husmenn sluttet seg til Thrane-bevegelsen, er et viktig vendepunkt. Husmannsforholdene var ikke lenger bare en privatsak mellom bonde og husmann. De var blitt et politisk spørsmål.
Husmannsloven av 1851
I 1851 fikk Norge en egen lov som regulerte husmannsforhold. Det var et tegn på at myndighetene nå erkjente at kontraktene ikke kunne overlates fullstendig til partene selv. Loven stilte blant annet krav til skriftlige avtaler i bestemte forhold og ga husmenn større rettssikkerhet. Den fastsatte også rettigheter omkring arbeidsplikten.
Husmannen skulle blant annet ha en fridag i uka, og husmannskona kunne ikke lenger pålegges arbeidsplikt som en del av mannens husmannskontrakt.
Det var et prinsipielt viktig skritt. Men loven fjernet ikke selve maktubalansen. Husmannen eide fortsatt ikke jorda. Og loven hadde svake kontrollordninger. Historikere har derfor vurdert den praktiske virkningen som begrenset.
Nye veier ut
Omtrent samtidig som husmannsvesenet nådde sitt høydepunkt, begynte det å miste grunnlaget det hadde vokst fram på. Norge forandret seg. Industrien vokste. Byene ble større. Skogsindustrien, gruvene, verkstedene og fabrikkene trengte arbeidskraft. Fiskeriene ga andre muligheter.
Og fra midten av 1800-tallet åpnet Amerika en helt ny vei. Hundretusener av nordmenn emigrerte. For en ung mann eller kvinne fra en husmannsplass kunne dette representere noe foreldrene knapt hadde hatt: muligheten til å forlate hele systemet.
Amerika
Utvandringen fikk stor betydning. Der jord i Norge var knapp og eid av andre, kunne forestillingen om egen jord i Amerika være enormt tiltrekkende. Det handlet ikke nødvendigvis om eventyrlyst. For mange handlet det om eiendom og sosial frihet. Å eie jorda man selv dyrket hadde en verdi som mennesker fra husmannsslekter forsto svært godt. Emigrasjonen tappet samtidig bygdene for arbeidskraft. Dermed ble det vanskeligere for gårdeierne å opprettholde et system som forutsatte en stor gruppe mennesker uten andre alternativer.
Husmannsvesenet kommer under press
Mot slutten av 1800-tallet endret også jordbruket seg. Redskaper og senere maskiner reduserte noe av behovet for arbeidskraft. Pengeøkonomien fikk større betydning. Fast arbeidsplikt kunne erstattes av dagarbeidere og sesongarbeidere. Flere husmenn fikk mulighet til å kjøpe plassen sin. Andre forlot den.
Antallet husmenn begynte derfor å falle kraftig etter midten av århundret.
Da husmennene fikk sin egen avis
I denne perioden skjedde også noe som på overflaten kan virke beskjedent, men som hadde stor symbolsk betydning: Husmennene fikk en avis som henvendte seg direkte til dem.
Husmanden ble etablert i 1883 og ble utgitt fram til 1887. Randsfjordmuseet omtaler den som Norges første avis for husmenn, dagarbeidere og tjenere.
Det var viktig av flere grunner:
Husmannen hadde gjennom århundrer vært gjenstand for andres beslutninger:
Bonden skrev kontrakten.
Embetsmannen skrev loven.
Presten skrev kirkeboka.
Historikeren skrev senere bygdeboka.
Med Husmanden fikk denne delen av befolkningen et offentlig rom der deres egne problemer kunne løftes fram som samfunnsspørsmål.
Avisen kunne formidle kunnskap. Den kunne diskutere rettigheter. Den kunne skape bevissthet om at forhold som den enkelte familie opplevde alene, faktisk ble delt av tusenvis av andre. Slik er pressens betydning større enn opplagstall alene kan fortelle. Når en gruppe får sitt eget språk og sitt eget offentlige rom, kan den også begynne å oppfatte seg som en gruppe med felles interesser.
Fra underdanighet til rettigheter
Gjennom siste del av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet endret hele det politiske Norge seg. Stemmeretten ble utvidet. Arbeiderbevegelsen vokste. Fagorganisering ble vanligere. Spørsmål som tidligere hadde vært betraktet som private avtaler mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, ble i økende grad regulert av samfunnet. Dette påvirket også synet på husmannsvesenet.
Kunne et menneskes hjem være avhengig av hvor lydig han var som arbeidsmann? Kunne retten til jord knyttes til pliktarbeid livet ut? Hvor sikker skulle en familie være på å få bli boende på en plass de selv hadde ryddet og forbedret? Dette var ikke lenger bare spørsmål om kontrakter. De handlet om rettigheter.
Staten begynner å hjelpe husmenn til å bli selveiere
På begynnelsen av 1900-tallet ble politikken stadig tydeligere rettet mot småbruk og selveie. Lovgivning om småbruk- og boliglån fra 1915 gjorde det lettere å finansiere kjøp av jord og plasser. Fra 1920 ble midlertidige lover brukt for å beskytte husmenn, bygselmenn og leilendinger mot oppsigelse mens Stortinget arbeidet med en mer permanent løsning. Retningen var nå klar. Målet var ikke lenger å forbedre husmannsvesenet. Det var å komme bort fra det.
Jordloven av 1928
Det avgjørende vendepunktet kom i 1928 med lov om ordning av visse jordspørsmål, vanligvis omtalt i forbindelse med jordloven av 1928. Loven ga husmenn langt sterkere muligheter til å frigjøre seg fra de gamle kontraktsforholdene. Arbeidsplikten kunne kreves omgjort til pengeavgift. Leieforhold kunne forlenges.
Husmenn fikk sterkere rettigheter ved salg, og loven åpnet i bestemte tilfeller for at husmannsplassen kunne bli overtatt av brukeren. Dette var i praksis begynnelsen på slutten for det gamle systemet. Jorda husmannen hadde dyrket uten å eie, kunne endelig bli hans egen.
Systemet forsvant – menneskene gjorde ikke det
Husmannsvesenet forsvant ikke over natten i 1928. I 1929 var det fortsatt registrert over 6000 husmenn, og ved jordbrukstellingen i 1949 var tallet falt til under 1500. Noen fortsatte gamle leieforhold. Andre kjøpte plassen. Mange tidligere husmannsplasser ble selvstendige småbruk. Noen ble slått sammen med hovedgården. Andre ble forlatt. Og mange av bygningene forsvant.
Men etterkommerne etter husmannsfamiliene var blitt en del av det moderne Norge. De flyttet til byene. De ble industriarbeidere. De emigrerte. De fikk egne gårder. De tok utdanning. De gikk inn i fagbevegelsen og politikken.
Fra standssamfunn til moderne arbeidsliv
Husmannsvesenets historie er derfor større enn historien om noen små hus i skogen. Den viser en grunnleggende samfunnsendring. På 1700-tallet var det naturlig at tilgang til jord, bolig og arbeid kunne være bundet sammen i ett personlig avhengighetsforhold. På 1900-tallet ble stadig mer av dette skilt. Arbeid skulle reguleres som arbeid. Bolig som bolig. Eiendom som eiendom.
Arbeidstakere fikk rettigheter som ikke var avhengige av arbeidsgiverens velvilje. Denne utviklingen skjedde gradvis og var langt større enn husmannsspørsmålet alene. Men husmannsvesenets avvikling er en tydelig del av den.
Ikke bare en historie om undertrykkelse
Det er lett å gjøre husmannshistorien entydig. Den rike bonden på den ene siden. Den fattige husmannen på den andre. Virkeligheten var mer komplisert. Noen bønder behandlet husmennene hardt. Andre forhold var preget av slektskap, gjensidig hjelp og respekt. Noen husmannsfamilier levde i svært stor fattigdom. Andre hadde forholdsvis gode plasser og en brukbar økonomi. Noen kontrakter var tunge. Andre var rimelige. Det var mer enn bare én type norsk husmannsliv.
Men den strukturelle forskjellen var alltid til stede: Husbonden eide jorda. Husmannen gjorde det ikke.
Det som står igjen
I dag er nesten hele det gamle husmannsvesenet borte. Men landskapet er fortsatt fullt av det.
Plassnavn lever videre.
Gamle stier ligger i skogen.
Grunnmurer ligger under mose.
Kirkebøkene er fulle av betegnelsen «husmann».
Folketellingene viser familiene.
Bygdebøkene forteller hvem som bodde hvor.
Og i svært mange norske slekter finnes mennesker som en gang levde på en plass under en gård.
Derfor er husmannsvesenet ikke en sidehistorie til historien om norske gårder. Det er en hovedhistorie om Norge. Om befolkningsvekst. Om jord. Om arbeid. Om klasse. Om makt. Om utvandring. Om organisering. Om rettigheter.
Og til slutt om overgangen fra å arbeide på en annens jord til muligheten for å eie den selv. Når vi finner restene etter en husmannsplass i skogen, finner vi derfor mer enn sporene etter et hjem. Vi finner sporene etter et samfunnssystem som var med på å forme Norge gjennom flere hundre år – og etter menneskene som levde midt inne i det.